Henrik Ibsens skrifter

Fallesen opplyste deretter Hegels sønn Jacob om at hvis stykket kom i handelen før en teateroppførelse, «vil jeg slet ikke antage det til Opførelse paa det Kong. Theater» (brevkonsept fra F. Hegel til Ibsen 30. oktober 1886, KBK NKS 3742, 4°, II). Ibsen hevet seg over en slik trussel. I svarbrevet til forleggeren understreker han nok en gang at han prioriterer bokutgivelse foran teateroppførelse:

Også teatersjef Theodor Andersen ved Dagmartheatret i København uttrykte tidlig et ønske om å oppføre Ibsens kommende skuespill. Ibsen svarte på hans henvendelse i brev 7. august 1886: «Noget nyt stykke ser jeg mig ikke for tiden i stand til at stille i udsigt for Dagmartheateret. Jeg arbeider vistnok på et sådant; men det er en gammel aftale med kammerherre Fallesen at det skal indleveres til det kgl: theater.»

Den 4. desember 1886 skrev Julius Petersen til Ibsen og bad om tillatelse til å oppføre stykket i de danske provinsbyene. Han mottok Ibsens tillatelse i brev 8. desember, der forfatteren betinget seg et honorar på 300 kroner for denne rettigheten.

Også den svenske teatermannen August Lindberg, som i 1884 hadde gjort furore med den første europeiske oppsetning av Gengangere (jf. innledningen til Gengangere, under Oppførelser ), ønsket å sette opp Rosmersholm. Han hadde høsten 1886 henvendt seg til Edvard Brandes og etterlyst forslag til nye stykker å oppføre. Brandes anbefalte ham å velge Rosmersholm som turnéforestilling, da det ikke var sikkert at de faste teaterscenene ville sette opp stykket på grunn av dets mørke tone (Lindberg 1943, 193–94). Den 26. november skrev Lindberg til Ibsen selv og forhørte seg om oppførelsesretten. Av Ibsens svarbrev, datert 15. desember, fremgår det at Lindberg hadde tenkt seg rollen som Rosmer, og at han også selv ville sette stykket i scene. Ibsens svar var positivt: «Det skulde være mig overordentlig kært om det kunde lykkes Dem at realisere den plan.» Han sa også at han ikke kunne tenke seg noen bedre til iscenesettelsen og til å fremstille Rosmer. Likevel var det problematisk for ham å gi Lindberg fulle rettigheter, fordi teaterdirektør Lorentz Lundgren ved Stora Teatern i Göteborg allerede hadde fått løfte om en oppførelsesrett i Göteborg og provinsen, med unntagelse av Stockholm. Men det øvrige Skandinavia skulle stå åpent for Lindberg. Det gjaldt også byer som Bergen, Kristiania, Trondheim og Stavanger, understreket Ibsen.

Fra Bergens Nationale Scene henvendte teatersjef Gunnar Heiberg seg til Ibsens forlegger med spørsmål om vilkårene for oppførelsesrett. Hegel henviste teatersjefen videre til Ibsen (jf. brevkonsept fra Hegel til Ibsen 2. desember 1886, KBK NKS 3742, 4°, II).

Ved Christiania Theater hadde man kanskje ventet at Ibsen skulle innlevere det nye skuespillet til antagelse, men ingen henvendelse kom. Saken ble snart offentlig kjent. Bergensposten kunne referere en notis i Dagbladet, der det fremgikk at stykket kanskje ikke kom til å bli spilt ved Christiania Theater. En uke etter at boken forelå i salg, skrev teatersjef Schrøder 30. november til Ibsens forlegger: «Jeg tillader mig herved at forespørge, om det er Dem bekjendt, hvorvidt H. Ibsens nye Stykke bliver tilbudt Kr. Theater til Opførelse.» For å friste dikteren til en innlevering tilbød Schrøder et honorar på ti prosent av bruttoinntekten pr. forestilling. Dette tilsvarte hva Bjørnson «efter eget Forslag» hadde akseptert som honorar for sine stykker (NBO TS ark A2 31). Ibsens svar kom raskt. Den 6. desember skrev han at han hadde hatt betenkeligheter med hensyn til «publikums smagsretning», slik denne hadde manifestert seg gjennom Christiania Theaters seneste repertoarvalg. Han tvilte også på om skuespillerne ville makte de oppgavene det nye stykket stilte dem overfor. Under alle omstendigheter ville han forbeholde seg retten til å foreslå eller godkjenne rollevalget. Han argumenterte også mot honorarforslaget. Ibsen ønsket fortsatt å motta «en bestemt sum en gang for alle» etter første gangs oppførelse. På grunn av teaterets vanskelige økonomiske situasjon var han villig til å redusere dette beløpet fra 2500 kroner (som han tidligere var honorert med) til nå 2000 kroner. Av Schrøders svar 14. desember fremgikk det at han i noen grad delte Ibsens uro med hensyn til rollebesetningen. Han var i alle fall villig til å gi Ibsen et ord med i laget når det gjaldt dette. Derimot lot han honorartilbudet stå fast og håpet at Ibsen ville akseptere forslaget (NBO TS ark A2 31). I sitt svarbrev aksepterte Ibsen en slik ordning (brev til Schrøder 18. desember 1886). Dette brevet ble betraktet som tegn på at Ibsen hadde innlevert stykket til Christiania Theater. I teaterprotokollen for 24. desember ble det innført at Ibsen «indgaar paa det antydede Forslag om at fastsætte Honoraret for ‹Rosmersholm› til 10 % af Bruttoindtægten» (NBO TS ark A2 183d). Korrespondansen mellom Ibsen og Christiania Theater fortsatte etter nyttår 1887. Det oppstod uoverensstemmelser om rollefordelingen, og Ibsen antydet at teateret ikke behandlet teksten omhyggelig nok (brev fra Schrøder til Ibsen 7. januar 1887, NBO TS ark A2 31).

I brev til sin forlegger oppsummerte Ibsen 19. desember 1886 situasjonen når det gjaldt mulige oppsetninger av Rosmersholm. Avtaler var nå inngått med teatrene i Kristiania, Bergen og Göteborg. August Lindberg hadde fått tillatelse til å oppføre stykket på turné i Sverige, Norge og Finland, og kanskje også i Danmark. Fra Kongl. Dramatiska Theatern i Stockholm hadde Ibsen intet hørt, men han visste at en oversettelse skulle være under arbeid. Når det gjaldt Det kongelige Theater i København, virket det for Ibsen som om teatersjef Fallesen ville gjøre alvor av sin trussel om å nekte stykket oppført.

Knapt en uke etter boklanseringen tegnet det til at Rosmersholm skulle få sin urpremiere i Stockholm. Men arbeidet med oversettelsen skapte tidsproblemer, og det ble Bergens nationale Scene som gikk av med seieren. Den 24. desember kunne Bergens Aftenblad melde at «Henrik Ibsens ‹Rosmersholm› er efter sikkert Forlydende antaget til Opførelse paa Bergens nationale Scene» (Anonym 1886e). Bergensposten supplerte informasjonen og opplyste at premieren ville komme «i Løbet af en Maanedstid». Avisen gav også en oversikt over rollefordelingen (Anonym 1886f). Bergens Aftenblad opplyste 4. januar at Rosmersholm «kommer efter Forlydende til Opførelse i Midten af indeværende Maaned» (Anonym 1887b), og Bergens Tidende kunne fire dager senere melde at «Prøverne paa ‹Rosmersholm› er i fuld Gang» (Anonym 1887e).

Teaterbestyrelsen i Bergen vedtok i møte 10. januar å fremføre Rosmersholm mandag 17. og tirsdag 18. januar (TarkUiB DNS 27). Den 14. januar kunne Bergens-publikummet lese at «Vor Scene faar Æren af at være den første, der bringer Ibsens sidste Drama til Opførelse, idet ‹Rosmersholm› gaar for første Gang Mandag» (Anonym 1887d). Samme dag annonserte Bergens Tidende oppsetningen.

Ibsens honorar var fastsatt til 400 kroner etter første forestilling. Dette var en reduksjon på 100 kroner i forhold til teaterets honorar for Vildanden i 1885. I Ibsens tidligere kontrakt med teateret i Bergen het det i § 2 at teateret skulle betale ti spesidaler for hver oppførelse fra annen til og med sjette oppførelse, og fem spesidaler for de følgende. Det er ukjent om disse honorarbestemmelsene fikk konsekvenser for de følgende forestillingene av Rosmersholm. Honorarspørsmålet fikk imidlertid et etterspill. På grunn av teaterets vanskelige økonomiske situasjon i sesongen 1886/87 lot utbetalingen av de 400 kronene for første forestilling vente på seg. Heller ikke Bjørnson var blitt honorert etter avtale for foregående sesong (TarkUiB Kopibok 1874–91, 24/8 1886). Som en konsekvens av den økonomiske situasjonen tiltrådte 16. mars 1887 en ny teaterbestyrelse med Nordahl Rolfsen som formann. Uvitende om dette skiftet i ledelsen etterlyste Ibsen sitt honorar i et brev til direksjonen 12. april 1887. Rolfsen beskrev i sitt svar den økonomiske situasjonen på en slik måte at Ibsen slo seg til ro og gikk med på utsettelse av utbetalingen (brev til N. Rolfsen 14. april 1887).

Rosmersholm fikk dermed sin urpremiere i Bergen. Teaterets kunstneriske leder, dramatikeren Gunnar Heiberg, stod for iscenesettelsen. Nicolai Halvorsen hadde rollen som Johannes Rosmer, mens Didriche (Didi) Heiberg, instruktørens hustru, spilte Rebekka West. Rektor Kroll ble fremført av Bernt Johannessen, Ulrik Brendel av Fredrik Garmann og Peder Mortensgård av Gustav Thomassen. Octavia Sperati spilte madam Helseth. Suffløreksemplaret fra uroppførelsen er bevart og viser at Heiberg hadde gjennomført en rekke språklige endringer, blant annet i rektor Krolls replikker. Konservative, ærverdige og gammelmodige ord var erstattet med nye. Tiltaleformen «I» var erstattet med «dere», «engere» ble endret til «nærmere», «lærerbestilling» til «lærergjerning», «endog» til «til og med», «så nær» til «nesten», «fredsomt» til «fredelig», «til hobe» til «sammen», «dølge» til «skjule» og «hvo» til «den» (TarkUiB DNS 210). Resultatet av slike endringer ble at Kroll på scenen fremstod på en annen måte enn for leseren av Ibsens originalreplikker.

Vi kjenner ikke mange konkrete detaljer om forestillingen, men scenografien omfattet familieportretter på veggene og en rikdom av blomster i stuen. Peder Mortensgård opptrådte med tettklippet rødt hår og blikket rettet mot takbjelkene når han diskuterte med sine medspillere. Han fingret seg i hakeskjegget og beholdt hele tiden et halvt, bondefult (listig) smil, mens han snakket en blanding av dialekt og bymål. Rektor Kroll ble fremstilt «altfor lavt, baade i Maske og Spil», med underbetoning av det høytidelige og embetsmannsmessig korrekte som anmelderne forutsatte hos en slik person, slik at skikkelsen fikk et ordinært preg (Platou 1887).

Til tross for den begivenhet en slik urpremiere var, befant det seg oppsiktsvekkende få tilskuere i salen. Bare to tredjedeler av plassene var besatt, men stemningen blant publikum var «meget animeret» (Lampe 1887). Publikum var fra første stund «levende interesseret, anspændt forventningsfuld» (Platou 1887). Forestillingen ble mottatt med sterkt bifall og mange fremkallelser både i mellomaktene og etter teppefall (Helland 1887b; Lampe 1887; Platou 1887). Stykket ble spilt i alt seks ganger med godt besøk. Annen oppførelse var en fullsatt abonnentforestilling (Platou 1887), mens siste oppførelse var «en Folkeforestilling til nedsatte Priser» (Anonym 1887a). Ingen aviser refererte fra den.

Ved Christiania Theater ble ikke Rosmersholm premiereklart før 12. april 1887. I rollene opptrådte Hjalmar Hammer som Johannes Rosmer, Sophie Reimers som Rebekka West, Olaf Hansson som rektor Kroll, Arnoldus Reimers som Ulrik Brendel og Sofie Parelius som madam Helseth. Det ble sagt at Olaf Hansson hadde anlagt en maske for Krolls rolle som lignet Ludvig Ludvigsen Daae (Ording 1927, 246; jf. Bakgrunn ). På selve premierekvelden sendte teatersjef Schrøder et telegram til Ibsen: «Tordnende Applaus efter alle Akter og for samtlige Rollehavende. Tilsidst Hurra Digteren» (NBO TS ark A2 31). Ibsens økonomiske utbytte av denne oppsetningen ble imidlertid magert, det beløp seg til 540 kroner (NBO TS ark A2 194b), altså 1460 kroner mindre enn hans opprinnelige krav.

Tre dager senere var det Stockholms tur. På Kongl. Dramatiska Theatern fikk stykket, i Henrik Christiernsons oversettelse, premiere 15. april 1887, knapt en måned etter at Lorentz Lundgrens teaterselskap 18. mars hadde hatt svensk premiere på stykket ved Stora Teatern i Göteborg. I Stockholm opptrådte August Palme som Rosmer, Lotten Dorsch-Bosin som Rebekka, Ferdinand Thogerström som Kroll, Emil Hillberg som Ulrik Brendel, Oscar Bæckström som Peder Mortensgård og Helfrid Kinmansson som madam Helseth. Stykket gjorde liten lykke (J.A. R–m 1887).

Fra teatersjef Fallesen ved Det kongelige Theater i København hørte Ibsen intet, noe som kanskje overrasket ham. I brev til sin forlegger gav han uttrykk for at «så ser det jo ud, som om han til Deres herr søn udtalte trusel altså dog virkelig var alvorlig ment» (brev til F. Hegel 26. januar 1887). Hegel reagerte etter dette umiddelbart og kunne fortelle Ibsen at han allerede 3. februar oppsøkte Fallesen. Teatersjefen begrunnet sin taushet med at stykket «ikke vilde tage sig ud fra Scenen og gjøre Lykke der». Dessuten hadde ikke teateret «en Kunstnerinde, som paa en tilfredsstillende Maade vilde kunne udføre Rebekka West’ vanskelige Rolle» (brevkonsept fra Hegel til Ibsen 3. februar 1887, KBK NKS 3742, 4°, II). Etter århundreskiftet bad teateret om «Eneret til dets [Rosmersholms] Opførelse i Kjøbenhavn» (NBO Ms.fol. 4110:4). Ibsen gav sin tillatelse i telegram til teatersjefen C. C. S. Danneskjold-Samsøe: «I Besvarelse af Skrivelse af 30 Marts tillader jeg mig at meddele at jeg giver Eneret til Opførelse af ‹Rosmersholm› paa de tilbudte Betingelser» (telegram 3. april 1901). Heller ikke dette resulterte i noen premiere. Rosmersholm ble ikke satt opp ved Det kongelige Theater før 8. januar 1988 – mer enn hundre år etter urpremieren ved Bergens Nationale Scene.

Våren 1887 turnerte August Lindberg byer i Skåne og Danmark med sin egen oppsetning av Rosmersholm og et sammensatt norsk-dansk-svensk ensemble. Forestillingen ble i tillegg vist ved Dagmarteateret i København våren 1888. Lindberg spilte også Rosmer i en gjesteopptreden ved Christiania Theater i september 1887, i regi av Bjørn Bjørnson og med Laura Gundersen som Rebekka West. Han opptrådte dessuten i november 1887 i rollen som Rosmer ved Svenska Teatern i Helsingfors, der Julia Håkansson spilte Rebekkas rolle (Lagerroth 2005, 123). I brev til Edvard Brandes 8. januar 1889 skrev Lindberg om det sterke inntrykket stykket hadde gjort på ham: «Jag gav allt hvad jag egde og hade i Osvald och Rosmer. Till hvem skall vi nu gå för att vinna förnyelse?» (sitert etter Lagerroth 2005, 124).

I Tyskland kom den første oppsetningen av Rosmersholm ved Augsburg Stadt-Theater 6. april 1887 (Friese red. 1976, 141–42). Direktør Franz Deutschinger satte selv opp stykket. Han hadde også vært den første som oppførte Gengangere på tysk. I hovedrollene spilte Max Wegener som Johannes Rosmer og Rosa Lange som Rebekka West. Ibsen ledet selv generalprøven, sammen med dramatikeren Felix Philippi. Hele Münchens litterære verden var til stede under premieren. «Man ærer ham i disse Kredse som det Geni, der skal bringe Frelsen […] Tyske Blade havde sendt Korrespondenter fra Nær og Fjern […] til det Ibsenske Bayreuth,» heter det i Bergens Tidende, som gjengir et brev fra en ung tysk skuespiller som overvar forestillingen. Han skriver at teateret var utsolgt, tilskuerne ble til og med plassert på orkesterets plasser. Ibsen selv var til stede i «første Etage» sammen med de innflytelsesrike teaterkritikerne Max Bernstein, Felix Philippi, Marie Ramlow (som hadde spilt Noras rolle ved førsteoppførelsen ved Residenztheater i München) og Clara Heese (tragedieskuespillerinne fra München Hoftheater). Etter annen akt trådte Ibsen inn på scenen foran rampen, tok Rosa Langes hånd og sa «Tak, tak Understøttelse meget godt … meget godt … Tak». Deretter ble dikteren fremkalt etter hver akt. I brevet omtales dikteren som et geni og dramaets emne som «overmenneskeligt stort» (Armand 1887).

En usignert notis i Verdens Gang forteller at man ved oppførelsen av stykket i Augsburg hadde lagt stor flid i innstuderingen.

Stykkets første engelske oppførelse skjedde i form av to matineer ved Vaudeville Theatre i London 23. og 24. februar 1891, iscenesatt av William Archer (Ackerman 1987, 95, 99). Frank Benson og Florence Farr spilte i hovedrollene.

Før den engelske oppsetningen av Rosmersholm hadde den kommersielle engelske dramatikeren Austin Fryer i 1891 utgitt Rosmer of Rosmersholm : a Drama in Four Acts (London, Swann Sonnenschein & Co.). På tittelbladet het det at stykket var «suggested by Henrik Ibsen’s Rosmersholm ». Fryers stykke dreier seg om forhistorien til Rosmersholm, det vil si hvordan Beate Rosmer begår selvmord, slik at hennes ektemann kan finne lykken sammen med Rebekka. Også doktor West opptrer i skuespillet. Det ble oppført som matiné under tittelen Beata : a Home Drama ved The Globe i London 19. april 1892, og gikk senere som kveldsforestilling med 22 oppførelser – altså langt mer enn de fire oppførelsene av originalen to måneder i forveien. Mottagelsen i pressen var imidlertid lunken og til dels sterkt kritisk (Dukore 1995, 27–28, 37–38; jf. Ackerman 1987, 198).

I Frankrike satte Aurelien Lugné-Poë opp Rosmersholm som åpningsforestilling ved sitt eksperimentteater Thétre l’Oeuvre, med premiere 6. oktober 1893. Resultatet ble suksess og positive anmeldelser (Amsinck 1972, 71). Ibsens franske oversetter Moritz Prozor hadde formidlet kontakt med den danske teatermannen og forfatteren Herman Bang og bedt ham om å delta i innstuderingen for å hindre at stykket ble «offer for symbolistiske stileksperimenter» (Borg 1986, 17–19). «Det blev Bangs opgave at overbevise de franske skuespillere og Lugné-Poe om, at de nordiske dramers personer var levende mennesker, og at det symbolske kun skulle anes bag ord og handling, mens kampen for ideerne skulle lyse frem af skuespillernes menneskelige kampe» (Amsinck 1972, 15). Om samarbeidet med Lugné-Poë skriver Bang selv at han var Ibsens representant under innstuderingen, men det er uklart om han virkelig var utsendt av Ibsen (jf. Hov 2007, 269, som refererer ulike kilder vedrørende dette). Da Bang ankom Paris, var Lugné-Poë allerede langt inne i prøvene på stykket. Bang har beskrevet sitt inntrykk i Blade af min Dagbog: Skuespillerne drev hvileløst frem og tilbake over scenen, diksjonen var monotont syngende eller messende, og stedet (Rosmersholm) var inhyllet i en bisarr og spøkelsesaktig atmosfære der personene virket som skygger og merkelige søvngjengere som mumlet knapt hørbare ord; de fremstod som ofre for en slags mareritt (jf. Bang 1893; en detaljert redegjørelse for Bangs inntrykk og regigrep finnes i Deák 1984). Et utførlig bilde av hva som skjedde under innstuderingen, beskrives også av Kirsten Shepherd-Barr:

Lugné-Poës hustru Berthe Bady spilte Rebekkas rolle ved den første franske oppsetningen, mens Lugné-Poë selv fremstilte Rosmer. Bang lot like fra åpningen interessen konsentreres om Rebekkas skikkelse, «således at hun bliver indgangen til stykkets videre forløb, og derved sætter publikums fantasi i gang» (Amsinck 1972, 67). Scenografien var ved Edouard Vuillard. Fremførelsen skjedde på en scene uten særlige dekorasjoner og med det enklest mulig sceniske utstyr, men gav likevel et sterkt virkelighetsinntrykk (jf. Anonym 1893). Belysningen var dels spotlights, dels rampelys. Ved å dempe lyssettingen oppstod en drømmeaktig stemning, og i slike situasjoner kunne skuespillerne være belyst utelukkende av spot. Noen ganger brukte Vuillard for eksempel farvet lys for å skape en blodrød solnedgang i åpningsscenen. En spesiell, «fantastisk» lyssetting ble brukt også når Ulrik Brendel var på scenen (Deák 1984, 34).

I oktober 1894 turnerte Lugné-Poë i Skandinavia med Rosmersholm og Bygmester Solness. Herman Bang var en sentral formidler mellom teateret og Ibsen i forbindelse med besøket i Kristiania 3.–6. oktober 1894, der oppførelsene skjedde ved Carl Johan-teateret. Bang ordnet det slik at Ibsen fikk se begge forestillingene, og han fungerte som tolk (på tysk) under den følgende samtale mellom Ibsen og Lugné-Poë. Ibsen uttrykte stor tilfredshet med den franske fremførelsen og understreket at de hadde tolket hans stykker riktig: Han var en lidenskapelig forfatter. Likevel var han reservert når det gjaldt fremførelsen av Rosmersholm, der han mente at Brendel ble fremstilt mer som et mystisk symbol på «menneskets uovervinnelige tiltrekning mot det ideale, han er det Ideale» (sitert etter Shepherd-Barr 1996, 81; til norsk ved HIS). Ibsen mislikte den innovative lyssettingen i forestillingen. Han spurte hvorfor det ble brukt spotlight på Brendel under hans opptreden i fjerde akt, og sa at han ikke ønsket slike «mystiske dumheter» i sine stykker (sitert etter Shepherd-Barr 1996, 81; jf. Lugné-Poë 1936, 81; til norsk ved HIS).

I USA ble stykket første gang oppført i 1904 av the New York Century Players med Florence Kahn i rollen som Rebekka, og senere i Boston 1906, der Nance O’Neill spilte samme rolle. Ingen av forestillingene ble godt mottatt. Først da Minnie Maddern Fiske satte opp stykket i Charles Archers oversettelse ved New York Lyric Theatre 30. desember 1907, ble det en suksess. Hun spilte selv Rebekka. Bruce McRaes opptrådte som Rosmer, George Arliss som Brendel og Florence Montgomery som madam Helseth (Ackerman 1987, 121–22).

Premieren ved Stadt-Theater i Augsburg ble omtalt av signaturen Armand i Bergens Tidende. Publikumstilstrømningen ved forestillingen i Augsburg sprang ut av en nyvakt interesse for Ibsen: «Man ærer ham i disse Kredse som det Geni, der skal bringe Frelsen». Den tyske pressen var tallrikt til stede, med journalister fra Wien, Berlin, Frankfurt, Hamburg og andre byer. Kritikernes oppfatning var at stykket var dypt pessimistisk og «tungt som Luften i hans Hjem [dvs. hjemland]». Armand siterer et brev fra en ung skuespiller som overvar premieren: «hvilken Ophidselse ‹Rosmersholm› her har fremkaldt, kan De forstaa, naar jeg siger Dem, at der i denne udprægede Ølhalle af en Stad i hele otte Dage ikke er blevet talt om andet end om Ibsen og ‹Rosmersholm›» (Armand 1887).

Den første Berlin-forestillingen ble omtalt av det svenske Aftonbladets Berlin-korrespondent G.F.S., som refererer Berliner-pressens vurderinger. De mest konservative avisene var tause. Vossische Zeitung, Tägliche Rundschau og Berliner Börsen-Zeitung hadde positive anmeldelser. Rosmersholm blir i den siste av disse avisene stilt høyere enn Gengangere. Anmelderen understreker stykkets grandiose makt og den ubesvikelige konsekvens i personenes psykologiske utvikling (G.F.S. 1887).

Aftenposten omtaler 11. desember 1893 Lugné-Poës oppsetning i Paris. Avisens pariserkorrespondent skriver at Lugné-Poës oppsetning var «upaaklagelig, men heller ikke synderlig mere – undertiden maaske lidt sterkere deklamatorisk end strengt nødvendigt – og at Publikum fulgte godt med» (Anonym 1893). Det norske Dagbladet skrev om Lugné-Poës oppførelse 4. oktober 1894. Anmelderen kritiserte forestillingens lyssetting som symbolistisk og derfor upassende for et realistisk skuespill, og mente at Rosmersholm ikke trengte spesielle effekter unntagen med hensyn til å gjengi realistiske forhold. Han hadde også innvendinger mot skuespillernes sterke følelsesuttrykk, som han mente skilte seg for mye ut fra nordiske måter å opptre på. De norske kritikerne hadde også innvendinger mot scenografien, belysningen generelt og kostymene, som de mente manglet virkelighetspreg. Det ble kritisert at Rebekka var kledd som en pariserinne, Rosmer som en fransk prest og Brendel som en Lev Tolstoi-lignende bonde (Anonym 1894). I Aftenposten mente kritikeren at Kroll og Mortensgaard var kledd i trange frakker som så ut som de var kjøpt på auksjon (Anonym 1894). Edvard Brandes skrev om oppsetningens Skandinavia-turné i Samtiden og mente at Lugné-Poës Rosmer var fremstilt «prerafaelittisk» (E. Brandes 1894).

De engelske Ibsen-motstanderne betraktet forestillingen ved Vaudeville Theatre i London 23. og 24. februar 1891 som «dreary and dismisal», «gloomy and ineffectual», «gruesome» og «repulsive», «not very dramatic» og «hardly at all literary» (sitert etter Dukore 1995, 37; jf. Ibsen 1960–77, b. 6, 449–50). Kritikerne mente at stykket var provinsielt, forvirrende og utilfredsstillende, og personene usympatiske og gåtefulle. Men skuespillerprestasjonene ble vurdert velvillig (Ackerman 1987, 99–100). De positive anmeldelsene var i mindretall. Kritikerne anbefalte at den engelske teatersensur-instansen Lord Chamberlain burde se nærmere på teksten «and inquire, as Claudius did, concerning Hamlet’s play, if there is any offence in it» (sitert etter Dukore 1995, 37).